1.1 Kort historikk

Det følgende er en lett modifisert utgave av det Kjell Erik Wennberg, som var formann på den tiden, laget til 100-årsfesten 24. november 2001. Historien sier noe både om huset Betania og om Trondheim Fellesforening av NLM som, på årsmøtet 22. februar 2007, skiftet navn til Betania Misjonsforsamling av Norsk Luthersk Misjonssamband, Trondheim. Aktuelle kortnavn er Betania Misjonsforsamling – NLM, Betania Misjonsforsamling, Betania og BMF.

 

Dette dokumentet er kalt "Kort historikk". Det som skjer kan kanskje ikke med full rett kalles "historie" før det har gått noe tid. Da vil man, blant annet, kunne se hendelser i et mer avklarende lys. Det anbefales å tenke på dette ved oppdatering av dette dokumentet. Etter som  "manns minne" er ansett å være maksimum 5 år, bør man heller ikke vente for lenge mellom oppdateringene!

 

Tiden før 1901

Navnet Jens Marius Giverholt er for alltid knyttet til Betania. Han var frikirkeforstander, og det var for hans virksomhet Betania ble bygd. Tomta ble kjøpt 30. august 1881, og huset ble fullført for midler som var gitt vesentlig av kjøpmennene Ingebrigt Hagen og Iver Hagen. Huset ble innviet 18. juni 1882.

 

Et rikt åndelig liv kom til å utfolde seg i Betania under Giverholt sitt virke. Søndagsskolen startet 15. september 1882 og hadde en tid 1500 barn og 30 lærere. Giverholt startet opp barnebladet "Blåveisen" som senere ble overtatt av Misjonssambandet. For øvrig drev Giverholt møtevirksomhet både søndag og ellers i uka. I 1889 fikk han lagt Kinas nød innover seg, og omtrent samtidig brøt det ut vekkelse i Betania. Snart lyktes det for Giverholt å danne en misjonsforening med det formål å sende en misjonær til Kina. Frøken Petra Næss reiste ut høsten 1890.

 

Interessen for Kina var sterkest på Sør- og Vestlandet, og misjonsarbeidet fikk en felles ledelse da Det norsk lutherske Kinamisjonsforbund ble grunnlagt i Bergen i 1891. Den første forening i Trondheim for Kinamissionsforbundet,  Sindsager forening, ble stiftet i 1893. Året etter begynte Fru Johnsens forening, senere kalt Trondhjems kvindeforening. I de påfølgende år kom flere foreninger til. Tilfredshet forening, Unges forening, Rosenborg forening, Trondhjems Kinamisjonsforening (senere mannsforeningen) og Ilens forening, ble alle startet på slutten av 1890-tallet. I 1901 var det i alt 7 eller 8 foreninger som arbeidet for Forbundet. Foreningsmøtene ble stort sett holdt i hjemmene, mens de offentlige møter ved Kinamisjonsforbundets utsendinger, for det meste ble holdt i Brødremenighetens sal.

 

Stiftelsesåret 1901

Året 1901 ble et merkeår for Kinamisjonen i Trondheim. Da ble Trondhjems fællesforening stiftet, og bedehuset Betania ble Kinamisjonsforbundets eiendom. I samråd med forkynner Tormod Rettedal innbød en del venner til et møte den 19. september 1901 på Brødremenighetens sal, hvor man skulle drøfte spørsmålet om dannelse av en fellesforening. Det ble enstemmig besluttet å danne en "fællesforening tilsluttet Det norsk lutherske Kinamissionsforbund". Statutter ble vedtatt og styre valgt. Det første styret kom til å bestå av følgende personer: Graver O. Strand (formand), snekker O. Kvam (viceformand), baker N. Aas (kasserer), maler H. Johansen og kjøbmand O. Moe.

 

Giverholt slet med skrantende helse, og maktet ikke lenger å holde virksomheten i gang i Betania. Det ble derfor aktuelt med salg av huset. Dette var Rettedal og styret kjent med. Den 14. desember 1901 ble Betania kjøpt av den nystiftede fellesforeningen for en kjøpesum på kr.15.400 med alt inventar, blant annet et stort orgel. I sin årsberetning for 1902 skrev styret at når de kjøpte huset, var det fordi de, etter møtet med Rettedal, kom til den erkjennelse at "det er Herren som vil det", og da våget de ikke å sette seg imot.

 

Den første tiden

Betanias økonomi var svært anstrengt, og tanken om salg av huset dukket opp. Forhandlinger med Trøndelag krets endte med at kretsen overtok Betania fra 1. januar 1908 for 15.000 kr. Eiendomsretten til Betania ble gitt tilbake til Fellesforeningen først i 1958.

 

I perioden fram til 1915 ble det holdt både offentlige møter og foreningsmøter i Betania, men den offentlige virksomheten var ikke fast. Ludvig Hope, Tormod Rettedal og mange andre var innom for kortere og lengre tidsrom i denne perioden.

 

I perioden 1908-15 eksisterte ikke noe styre for fellesforeningen, og misjonsforeningene stod direkte tilsluttet kretsen. Kretsstyret, som var ansvarlig for virksomheten i Betania, oppnevnte et styre for huset. Ellers gikk de oppbyggelige samvær som før, og arbeidet ble ikke uten frukt. En og annen kom over på Guds side, foreningene fikk nye medlemmer og nye foreninger ble stiftet.

 

Høsten 1913 kom Johannes Daasvand flyttende med familien for å ta fatt som kretssekretær i Trøndelag Krets. Utover høsten arbeidet han jevnt i Betania. Daasvand sørget for at det på ny ble valgt et styre til Fellesforeningen den 8. april 1915.  Med en del avbrudd virket Daasvand i Betania til midten av 1920. I tillegg til å være en god forkynner og sjelesørger, hadde han en gudbenådet evne til å sette folk i arbeid. Han organiserte blant annet en arbeidskomité der medlemmene etter tur hadde ansvaret for møtene. De unge ble satt i virksomhet med sykebesøk i hjemmene og på sykehusene. Musikalsk som han også var, engasjerte han seg for å fremme god, fulltonende forsamlingssang i Betania. I 1913 vedtok Stortinget loven om fri nattverd, og regelmessige nattverdmøter ble innført i forsamlingen. Etter hvert økte flokken, og mang en gang var storsalen full av folk. Ofte bad de troende sammen med bekymrede sjeler. 

 

Krigsårene 1940 - 1945

De første krigsmånedene var fulle av uro og spenning, og virksomheten ble, naturlig nok, preget av dette. Det oppstod problemer som aldri før hadde vært aktuelle for fellesforeningens styre. Det bød for eksempel på store vansker å skaffe brensel til Betania, og styret påla medlemmene å hjelpe til med å skaffe ved.

 

Lillesalen ble omgjort til klasserom for skolebarn, og kjelleren måtte settes i stand som tilfluktsrom. Storsalen ble i 1942 rekvirert til lager for tyskerne, og ble ikke frigitt før vel 3 år senere. Møtevirksomheten ble en tid drevet i Hospitalskirken, men høsten 1943 ble forsamlingen på ny uten hus da også denne ble rekvirert til annet formål. I mangel av andre alternativ benyttet man da lillesalen i Betania og ryddet bort skolepultene for hvert møte. Betania søndagsskole fikk imidlertid slippe inn i Ilen kirke og holdt sine møter der til krigen var slutt.

 

Misjonsforeningene var, i enda større grad enn tidligere, ryggraden i arbeidet. Folk samlet seg til bønn, lesing og misjonsoffer. Utover i 1944 later det til at stemningen lysner, kanskje er det ryktene om de alliertes invasjon i Frankrike som har nådd fram. Og Gud fridde vårt folk og land ut på en underfull måte og førte vår Konge og Kronprinsfamilie hjem til et fritt Norge heter det i årsmeldingen fra 1945. Storsalen i Betania ble frigitt, og etter reparasjoner og rundvask var det klart for innvielsesfest den 9. september 1945. I årsmeldingen heter det: Det var med inderlig takk til Gud vi den dag holdt vår innvielsesfest, og aldri hadde vel Storsalen forekommet oss så stor og så festlig som da vi etter nøyaktig 43 måneders "landflyktighet" igjen fikk benke oss under dens høye tak.

 

Nyere tid

Både den offentlige virksomheten i Betania, og virksomheten i misjonsforeningene, har vært drevet jevnt og trutt fra 1946 og fram til i dag. I mesteparten av tiden har det vært søndagsmøte hver søndag kl 1100. Fram mot slutten av 70-tallet var det også kveldsmøter på søndager. Det har vært eldretreff/formiddagsmøter på tirsdag, møter torsdag kveld og ungdomsmøter på lørdag kveld. Det har vært holdt en eller flere møteuker med tilreisende predikanter hvert år, i tillegg til en lang rekke andre offentlige møter og fester.

 

Under krigen ble det talt om at med freden ville man få vekkelse i Norge, men til Betania kom ikke vekkelsen før i 1957. Misjonær Jon Berg holdt møter denne våren. Både unge og eldre opplevde vekkelse og fornyelse, og mange vitnet om Jesus på møtene. Et slikt åndens vær hadde Betania ikke opplevd siden Daasvands dager.

 

Året etter ble Kristoffer Fjelde ansatt som fast bysekretær i Betania. Fast bysekretær hadde da ikke vært tilsatt siden 1924, da Torbjørn Pedersen sluttet. Følgende bysekretærer har siden vært tilsatt i Betania: Harald Mitsian (1961), Mons Selstø (1963), Andreas Konstad (1965), Bård Eidskrem (1967), Arthur Kråkenes (1971), Kristoffer Hetland (1974), Karstein Valen (1976), Terje Fossdal (1979), Gunnar Elstad (1984), Reidulf Ljøkjell (1993), Odd Åge Ågedal (1993), Rolf Lavik (1999), Knut Ole Østertun (2003) og Johannes Selstø (2005). I Rolf Laviks periode ble stillingsbetegnelsen forandret til "forsamlingsleder", som er mer i samsvar med oppgaven. Dette innebærer ikke at betydningen av forkynnelsen er tonet ned, men man har sett at en forsamling trenger en tydelig ledelse på flere plan.

 

Vi må også si noen ord om huset Betania i den perioden. Det ble gjort en rekke forbedringer. Mest imponerende er arbeidet med utgraving av underetasjen, støping av ny ringmur og innredning slik det er i dag. Ringmuren ble støpt, bit for bit, etter hvert som den gamle muren av store steiner ble fjernet og huset støttet opp til betongen var herdet. På alle hverdager, inkludert lørdag, var det forskjellige dugnadslag på 7-8 menn som arbeidet på kveldstid. Kvinnene organiserte seg på tilsvarende måte og stilte opp med mat. Dette pågikk stort sett hele vinteren 1973. Det er flere personer i forsamlingen i dag som var med på dette. De forteller at det både var et slit, og de hadde et flott fellesskap i arbeidet. En slik innsats bør vi ha respekt for. De hadde en utrolig villighet til å utføre en tjeneste. De stilte ikke opp bare "om det passet". Det var det meste av alt annet som ikke passet i denne perioden, - de forpliktet seg!

 

Den kanskje største endringen i arbeidsform i senere år, er dreiningen mot forsamlings- eller menighetsprofil, - i harmoni med de retningslinjer som NLM sentralt har gitt. Som utslag av dette er flere barn blitt døpt i Betania de siste 5-6 årene. Bevisstheten har økt om behovet for planmessig opplæring, særlig for barn og ungdom, i kristen tro og bibelkunnskap.

 

Oppsummering:

Det synes riktig å fastslå at følgende har vært hovedtrekk i arbeidet i Betania i hele den perioden som er beskrevet:

  • Forkynnelsen av Guds ord til vekkelse og omvendelse.
  • Kall og utrustning til tjeneste lokalt og på misjonsmarkene.
  • Vektlegging av De helliges samfunn som det viktigste "bindemidlet" i fellesskapet.
  • Vektlegging av arbeidet for barn og unge.

 

For de som ønsker å vite mer:

Følgende bøker og skrifter inneholder flere detaljer både om Trondheim Fellesforening og Trøndelag krets.

Straume, Jakob           Kristenliv i Trøndelag                                                           1953

Utseth, Reidar                        Trøndelag krets 1903-1978                                                   1978

Utseth, Reidar                        Trondheim Fellesforening 1901-1976                                   1976

Fagerli, Aasmund       Såtid og vokster. NLM Trøndelag krets 1903-2003             2003

  • Publisert
  • Oppdatert13. februar 2011 - kl. 21:18
Til toppen